Plutselig er det søndag igjen, rart hvor fort helgen går uten at en egentlig hadde de store planene.
Noe jeg har tenkt på i helgen er sosial omgang og forventninger. Joda, jeg ser at noen kan synes at jeg er god til å holde kontakt med mitt nettverk. Om det er venner fra studietida, hjemmefra, tidligere jobber, hobbyer etc så tar jeg kontakt, ber inn til treff og alle får det årlige julebrevet.
Men hvorfor går ofte kontakten bare en vei? Typisk setning jeg har hørt en del ganger: "jeg hadde ikke klart å holde kontakt med de gamle kollegaene om det ikke var for at du ba inn til treff" og" Du ber vel inn til et nytt treff snart igjen?. Er det vanskeligere for andre å be inn til treff eller foreslå en kaffe enn for meg?
OK, jeg har ikke barn som skal hentes og bringes, men jeg har en jobb som krever mye + et liv utenfor jobben. Men kanskje det er interessen for å holde kontakt med andre dette går på?
I allefall enveis-kommunikasjon synes jeg ikke noe om, så da ser jeg vel etterhvert hvem som egentlig er mine venner. Det blir stadigere et tydeligere skille mellom bekjentskaper og venner ser jeg, og slik skal det vel kanskje være!
Men, i dag fikk jeg heldigvis en positiv overraskelse! En invitasjon helt impulsivt til en middag! Nå fikk jeg det ikke til i dag, men be meg gjerne igjen!
Så kanskje vi skal begynne med å reise på overraskelsesbesøk igjen. Rett og slett ringe på og høre om det er rom for en kaffe. Da trenger man ikke å styre så fælt, ser det bomba ut og man går i hus-uniformen, ja slik er det når man plutselig får besøk!
Vel, jeg ser frem til mitt første impulsbesøk! Og hvem vet, kanskje noen finner frem til meg i skogen også?
Ha en fin uke!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar